Farskapstester før 1992 ble gjort ved å se på blodtype
Er blodtype en bra måte å avgjøre farskap på?
ABO-systemet
Det fins i hovedsak fire forskjellige blodtyper i AB0-systemet. Blodtypene er basert på de mulige kombinasjonene av allelene (genvarianter) som bestemmer A, B, AB og O. Noen ganger kan disse være med på å utelukke et farskap.
Kombinasjonene av disse vil vise hvilken blodtype vi faktisk har. Vi arver en kopi fra mor og en fra far. For å forstå hvordan blodtyper arves må vi skjønne forskjell på dominant og recessiv arv. Se også Ordforklaringer.
A er dominant overfor O
B er dominant overfor O
A og B er ko-dominante
O er recessivt
En vanlig blodtype-analyse viser hvilken blodtype personen har, A, B, AB eller O. Den forteller ikke hvilken genotype personen har, altså om man bærer recessive O.
Blodtype AB er alltid genetisk AB
Blodtype A kan være genetisk AA eller AO
Blodtype B kan være genetisk BB eller BO
Blodtype O er alltid genetisk OO (O-allel blir ofte vist som 1 i rapporter)
Eksempler
I en gammel farskapssak der mor er O og barnet er O så må barnet ha arvet en O fra begge foreldre, siden alle med blodtype O er genetisk OO. Far må derfor ha minst en kopi av O. Far kan da være AO, BO, eller OO. Den eneste blodtypen som kan utelukkes for far er AB.
Et annet eksempel: Mor er blodtype O og barnet er blodtype A. Barnet må derfor ha arvet en kopi av O fra sin mor, og en kopi av A fra far. Far kan derfor være enten blodtype A eller AB. Menn med blodtype O eller B kan utelukkes.
Case: Mor er blodtype A, og bærer av O, altså genotype AO. Far er blodtype B, og bærer av O, altså genotype BO. De får fire barn, som alle arver ett allel fra far, og ett fra mor:
eldstemann arver A fra mor og B fra far og blir AB
andremann arver A fra mor og O fra far og blir A
tredjemann arver O fra mor og B fra far og blir B
yngstemann arver O fra mor og O fra far og blir O
Blodtype til å bestemme farskap er altså en svært begrenset metode.
Hvor vanlige er de forskjellige blodtypene?
Blodtype A: 49 %
Blodtype O: 39 %
Blodtype B: 10 %
Blodtype AB: 4 %
Rhesus-faktor er et annet system
Dette er enklere: enten har man faktoren og er Rh-positiv, eller så har man den ikke og er Rh-negativ. Negativt er recessivt mot positiv, altså har alle som er Rh- to alleler for dette, og har arvet en fra hver av foreldrene. Siden det er recessivt kan det hende begge foreldre er Rh+ men bærere av Rh-, så test av blodtype alene vil ikke være så opplysende i en farskapssak.
Flere faktorer enn bare ABO og Rh:
I perioden fram til 1970 ble nye blodtype-, serumtype-, enzymtype-, og vevstypesystemer beskrevet (serologiske analyser). Til sammen ga bruken av de ulike serologiske analysene en sannsynlighet på 95 prosent for å kunne utelukke farskapet for en mann som feilaktig var oppgitt som barnefar. (NOU 2009)
Om du har resultater fra en farskapssak fra før 1992 så bør altså gyldigheten sjekkes, og antagelig DNA-testes igjen for sikkert resultat.
DNA-slektsforskning er ikke alltid lett å forstå. Det er heller ikke alltid lett å sette seg inn i situasjonen til mennesker som har ukjent opphav, og det sterke behovet man har for å kjenne sin biologiske bakgrunn.
Svensk og dansk TV har i år laget flere dokumentarer som belyser problemstillingene, og viser oss hva DNA-tester for slekt kan hjelpe oss med. De gir innsyn i hvordan jakten oppleves for de som leter, og hvor viktig det er å få vite sannheten. Programmene demonstrerer også metodene vi DNA-detektiver anvender for å spore opp de ukjente biologiske fedre og donorer.
Svensk TV har laget en TV-serie i fire deler der DNA-slektsforskere hjelper til med å lete opp ukjente fedre.
Genjägarna i fire episoder går gjennom fire saker. Vi følger Delise, Björn, Anna og Syrené, som alle får hjelp til å spore opp sitt biologiske opphav. Delise og Anna har alltid hatt «fader okänd», og DNA-detektivene sporer opp hvem deres biologiske far er. Anna er donorbarn, og siden hun er født etter 1985 har hun etter svensk lov rett til å få vite navn på sin donor. Det viser seg at det ikke er så lett likevel, og DNA-detektivene hjelper henne. Syrené fikk som tiåring vite at pappaen hun hadde vokst opp med ikke var hennes biologiske far, og at denne faren var drept! DNA-detektivene løser saken for henne.
Lær deg mer
Det er også laget fire ekstraepisoder:
«Genjägarna: Lär dig mer» forklarer mer i detalj om metodene som anvendes. Disse episodene er på ca 15 minutter, og Peter Sjölund går gjennom forskjellige problemstillinger. Hver episode har et case som gjennomgås, og Peter viser hvordan ukjent opphav løses.
Alle episodene er tilgjengelige for seere også utenfor Sverige, og anbefales sterkt for dem som selv leter eller har kommet bort i slike saker – her er det mye å lære.
Uppdrag Gransking har laget en dokumentar der Anna fra episode 3 i Genjägarna også er med. De ser på sviket overfor donorunnfangede barn.
Barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav står sterkt i Sverige, og donorbarn unnfanget etter 1985 har rett til å få navn og informasjon om sin donor når de selv blir gamle nok. Likevel oppdages dessverre at informasjon mangler. Det verste de finner er at det også har foregått direkte svindel: Menn som har vært inne på fertilitetsklinikkene for hjelp med å få barn med sin kone, har helt uten viten fått sin spermaprøve misbrukt og anvendt til inseminasjon av andre barnløse.
DNA-testene for slekt avslører slike tilfeller, og sporer opp korrekt donor, biologisk far.
Danskene har også laget TV-serie om donorbarn. Danmarks Radio DR, har produsert en dokumentarserie i fire deler, der de tar for seg livene til noen av de mange donorunnfangede via danske klinikker. Danske fertilitetsklinikker har i mange tiår tilbudt behandling med sæd fra anonym donor, til kvinner over hele verden.
Serien følger flere donorunnfangede og deres reise gjennom DNA-testing og oppdagelse av mange halvsøsken rundt omkring i verden.
Bare den første episoden fins tilgjengelig på nett utenfor Danmark. Den ligger ute til 16. juni 2024.
Alle disse TV-dokumentarene tar opp viktigheten av DNA-testene for slektsforskning, som i de fleste av sakene er det eneste som kan gi svar på det biologiske opphav til personen som leter og vil ha sannheten.
Hvorfor opplever så mange at mor ikke kan gi dem svar?
I saker med ukjent far er det svært vanlig at mor ikke vil eller kan oppgi opplysninger eller rett navn på far. For hemmelige adopsjoner er også ofte far ukjent, og i noen tilfeller er også mor ukjent, med manglende, feil eller falskt navn i adopsjonspapirene.
I papirene til barnet kan vi møte på:
ukjent far, ingen oppgitte navn
feil oppgitt far, oppgitt navn er galt og gir ikke treff i en farsskapstest
falskt navn er oppgitt, person som ikke fins i noen register, gjelder både mor og far
ingen opplysninger overhodet
I alle slike tilfeller er DNA-metoden det eneste som kan gi svar om biologisk opphav.
Hvorfor lyver mor?
Jeg har støtt på mange veldig rare bortforklaringer til at mor ikke kan eller vil fortelle. Noen ganger er det bevisste løgner fra mors side, andre ganger det at hun selv ikke vet, ikke er sikker, eller at hun er traumatisert og forsøker fortrenge. Den vanligste årsaken er rett og slett skammen.
Skammen over å ha hatt seksuelt forhold uten å være gift
Skammen over å ha vært utro
Skammen over å være forført av en casanova-type
Skammen over å ha blitt gravid ruspåvirket
Skammen over å ha hatt mange seksualpartnere på kort tid
Skammen over å ha blitt gravid etter vold og overgrep
Kvinner født 1930-1960 (som er det vanligste for sakene jeg har hatt) vokste opp med at det å få barn utenom ekteskap var skam og synd. Da de ble gravide og enten bortadopterte barnet eller giftet seg med en annen mann som påtok seg farskapet, så ble løgnen en ren overlevelsesstrategi, kanskje mest for seg selv, slik at de til slutt trodde på dekkhistorien. Pyntehistorien ble sannere og sannere for hver gang den ble tenkt på eller fortalt. I noen tilfeller er løgn eller fortielse en måte å skåne barnet på. For andre handler tausheten om ikke såre ektemann og familien.
Utroskap er også en av årsakene til feil oppført far. Dersom mor er gift, vil ektemannen automatisk føres opp som far i papirene, pater est-regelen. Det må reises farskapssak for å endre juridisk far.
For noen mødre som ikke vil fortelle kan det ha vært rus i bildet og perioder med utsvevende liv og mange seksualpartnere. Enda verre er det for kvinner som har opplevd alvorlig vold, overgrep og voldtekt, og har nok med å forholde seg til traumene dette har gitt henne.
Når man vet hvor enorm belastning det kunne være å få et barn utenfor ekteskap, så må man være overbærende når det gjelder disse mødrenes historie. For den som leter etter ukjent opphav, spesielt adopterte som kanskje fra før har en følelse av å ha blitt forlatt, så vil mors løgner kunne føles som dobbelt svik. Det kan være vanskelig å tilgi. Noen velger å bryte kontakten med biologisk mor. Kanskje kan det likevel være litt hjelp i hvert fall forstå hennes vanskelige valg i en tung situasjon,enten hun fortier sannheten og bare er taus, eller hun har fortalt historier som ikke er sanne.
Det betyr også at man i en sak der man leter etter ukjent far, så kan man ikke ta for gitt at det mor har oppgitt i saken stemmer med virkeligheten. I noen saker har barnet og medhjelpere brukt store ressurser, tid og penger, på å prøve spore opp far eller mor ut fra falske opplysninger og dekkhistorier. DNA-testing først som sist vil avsløre løgnene og føre jakten inn på rett spor.
DNA-bevis i retten er ofte fremstilt som uforståelig og uklart, og som at det er åpent for å bli tolket alle veier.
I siste års justismordskandaler, Tengs- og Baneheia-sakene, så er det i begge DNA-bevis som kan ha avgjørende betydning for det endelige utfallet. La oss se nærmere på noe av det som diskuteres:
Hva skal til for at DNA kan være bevis?
1. Den biologiske prøven, «sporprøven», må kunne knyttes direkte til den kriminelle handlingen.
2. Den biologiske prøven må kunne analyseres slik at man får hentet ut nok DNA til en god analyse med mange nok markører.
3. DNA-resultatet må kunne identifisere personen, og sannsynliggjøre at det ikke kan være fra en annen person. Det brukes statistikk og databaser for å vise hva som er vanlig.
Sporprøve: Celler fra blod, sæd, spytt, hud eller annet vev der man kan hente ut DNA fra kromosomene i cellekjernen, eller mitokondrielt DNA, mtDNA. Hårstrå uten rot inneholder bare mtDNA.
DNA – genom – SNP/STR
DNA er vårt arvemateriale. Våre 23 kromosompar fins i cellekjernen i nesten alle celler i kroppen vår. I tillegg inneholder cellene mtDNA. Alt DNA vi har kalles genomet.
DNAet er bygd opp av parvise proteinbaser, 4 forskjellige slags «byggestener». Tilsammen har vi over 3 milliarder slike i vårt genom! Analyse av alt sammen kalles fullgenomsekvensering, og er først blitt mulig de siste ti år. Vi kaller ofte disse baseparene for SNPs, single nucleotide polymorphism. Noen av disse lager en type repetisjoner kalt STR, short tandem repeats. STR muterer (forandrer seg fra en generasjon til neste) mer hyppig, og kan derfor oftere knyttes til et individ.
Menneskets genom består altså av over 3 milliarder SNPs, hvorav ca 3 % er STR. I en rettsgenetisk analyse henter man ut bare en bitteliten brøkdel av dette, i et standard testpanel. For 20 år siden analyserte man seg til et testpanel på 11-13 STR-markører fra et utvalg av alle kromosomene. Testen ble utviklet av FBI og kalles ofte «CODIS»:
Senere ble standardtesten utvidet til 17 STR fra forskjellige kromosomer, og i dag anvender RGI ca 26 STR valgt ut på alle kromosomene i sin standardanalyse.
Hva er en «fullstendig profil»?
I rettsaker snakker ofte aktørene om DNA-bevis er «fullstendig profil» eller ikke. Det er et fryktelig misvisende begrep som burde ut av jussen, for det kommer bare an på hva man har brukt som «standard» i testpanelet. I år 2000 ville en standard-test f eks være CODIS på 13 STR-markører. Om man i en sporprøve fikk fram alle 13, kunne man kalle det «fullstendig profil». I dag ser man etter 24 STR-markører fordelt på kromosomene, og om samme sporprøve ble analysert på nytt etter ny standard, og fikk fram 15 av de 24, så ville man bare hatt en «delvis profil», selv om resultatene var mer omfattende enn den gamle. Man må altså vite hva man måler, for å si noe om hva man har funnet!
Kan man ikke bare hente ut komplett genom for alle, da?
Det kreves en større mengde biologisk materiale, komplekst utstyr og høy kompetanse for å fullgenomsekvensere. Det er forbundet med kostnader. Hovedsaklig er det mengde spormateriale og muligens kostnader som begrenser, og i tillegg mener man rettsgenetisk at et bra antall STR, fordelt på kromosomene, er sikkert nok til å identifisere et individ. I bittesmå sporprøver eller eldre materiale vil det være vanskelig få ut et stort antall markører. Som DNA-bevis trengs ikke det komplette genom.
Y-DNA – Y-kromosomet
Y-DNA nedarves i praksis uforandret fra far til sønn, siden bare menn har dette. Det fører til at menn i samme direkte mannslinje har likt Y-DNA, altså folk i farfars farfars linje, og disse mennenes sønner og sønnesønner. Det skjer små endringer gjennom mutasjoner, som oppstår med ujevne mellomrom. Da man begynte med analyse av Y-DNA, menns Y-kromosom, var det et testpanel på 10 og 12 STR-markører som ble brukt.Testen var i hovedsak benyttet av slektsforskere for å spore agnatiske linjer (mannslinjer) bakover i hundrer av år, siden Y-kromosomet arves uforandret. Slektsforskere anvender i dag «BigY» som er en ca komplett analyse av Y-kromosomets omtrent 10 millioner basepar. Man regner med at menn som har samme stamfar 5-10 generasjoner bak, deler de fleste markører i en Y37-test (37 STR-markører).
I rettsgenetisk sammenheng varierer det hva man tester, men standardene fra ca 2001 har vært 17 STR fra Y-kromosomet. Det er egentlig et utall muligheter, men ingen prøver få ut et komplett genom.
Mutasjonsrate og DNA-bevis
De forskjellige STR-markørene som analyseres vil ha forskjellig mutasjonsrate, altså hvor hyppig de forventes mutere. Markører som muterer hyppig vil bedre kunne skille mellom individer. Det fins en oversikt for de vanligste Y-STR på Wikipedia.
I eksempeloversikten (se figur) sees også verdi på DYS391, der de aller fleste menn i Norge har enten 10 eller 11 repetisjoner, noen 12 eller flere, og noen 9 eller færre. I det såkalte «DNA-bevis» som skulle vise at Viggo var gjerningsmann i Baneheia, så ble et «funn» på denne markøren alene brukt mot han. Den andre siktede, nå dømte i saken, JHA, var knyttet til DNA fra et kjønnshår funnet på stedet, der flere STR-markører stemte med hans. JHA har verdien 11 på DYS391. I tillegg mente de det også var funnet markør med DYS391 verdi 10 i prøvene, noe som skulle stemme med Viggo, som har den verdien – i likhet med omtrent halvparten av alle norske menn.
Å ha treff med én STR-markør forteller omtrent ingenting, og i hvert fall ikke når den er felles for omtrent halvparten av alle menn.
Det har vist seg i ettertid at det aldri var et reellt funn, men enten kontaminasjon (forurensning) eller artefakt (støy) pga fremstillingsmetode med altfor mange PCR-kjøringer for å få fram DNAet.
Tengs-saken
Det nye DNA-sporet som er kommet fram etter at Cold Case-gruppa i Kripos anbefalte gjenopptakelse, er nå hovedbevis i straffesaken mot den tiltalte. Det er funnet Y-DNA i en blodflekk på Birgittes strømpebukse, og laboratoriet har fått fram 29 STR-markører i prøven som samsvarer mot den tiltalte. I teorien vil alle mannlige slektninger i samme direkte farslinje ha identisk Y-DNA, så det kunne vært vanskelig sannsynliggjøre at DNAet stammet fra tiltalte, og ikke en av hans mange slektninger i samme linje. Det er foretatt omfattende slektsforskning i linja, og 40 menn som i teorien kan ha samme Y-linje er kontrolltestet av politiet.
Foto: Politiet
Det analysen da viser er at funnet fra Birgittes strømpebukse og den tiltaltes DNA har en spesiell mutasjon som hverken er funnet hos tiltaltes far eller brødre, eller noen av de andre i slektslinjen. Aktoratet kunne i rettens første dag fortelle at de vil legge fram bevis på at det statistisk er svært usannsynlig at helt andre menn skal ha samme 29 markører, denne mutasjonen inkludert. 29 av 29 mulige STR-markører er et sterkt bevis, og vil utelukke alle andre mulige menn med høy sannsynlighet. Forsvarerne sier likevel at dette ikke er en «fullstendig profil», noe som her er svært misvisende. En Y-DNA-profil på 29 markører har målt noe helt annet enn RGIs 24-markørs analyse på tvers av alle kromosomer. Y-testen med en spesiell mutasjon ser allikevel ut til å være nok til å identifisere DNAet som tilhørende den siktede.
Jeg er spent på hvordan rettsaken går og hvordan DNA-beviset presenteres og forstås. Sporprøven må også knyttes til forbrytelsen, dvs at det må sannsynliggjøres at den ble avsatt da, og at DNAet ikke har havnet der på noen annen måte.
Kjell Torstein Hagen er kjent for mange etter å ha stått frem med sin historie i media. Etter mange års leting har han endelig fått bekreftet hvem som er rett far. Han vil gjerne dele sin historie med andre:
Bakgrunn
Kjell Torstein hadde en vanskelig oppvekst med turbulente familieforhold. Fra konfirmasjonsalder og i flere år var han rusavhengig og levde på gata i Oslo. Viljesterk som han er kom han seg av egen hjelp ut av rusproblemene, og har flyttet tilbake til hjembygda der han er i full jobb og aktiv i politikk og samfunnsliv. Han var i 2016 også intervjuet som gjest i God Morgen Norge på TV2 der han fortalte om sin bakgrunn.
I alle år gjennom oppveksten følte Kjell Torstein at noe ikke stemte helt. Etter en krangel innrømte moren at faren han hadde vokst opp med ikke var biologisk far, og bare far til de yngre søstrene. Farskapstest ble tatt, også av en annen navngitt mann som kunne vært far, men ingen av testene viste at noen av disse kunne være Kjell Torsteins biologiske far.
Etter dette bestilte Kjell Torstein i stedet DNA-tester for slektsgranskere, som analyserer en mye større del av DNAet, og hvor man blir sammenlignet med alle andre som har testet i samme database. En farskapstest sammenligner bare de to personene som testes i saken, og ikke noen andre, så den hjelper ikke i letingen. Hvordan skal man finne ukjent far?
Det ble tatt FamilyFinder og Y-DNA-test hos FTDNA, og test hos MyHeritage. Det ble også tatt tester hos MyHeritage av Kjell Torsteins mor, hans ene søster, og ene datter, for sammenligninger.
I september 2019 begynte jeg bistå Kjell i å se på treff og forsøke komme videre i jakten på biologisk far.
Treff, tolkning og leting
Trefflisten til Kjell Torstein på MyHeritage viste over 12 000 treff. Mor og datter var de som kom fram øverst på listen, som de nærmeste:
Mor og datter vises i trefflisten
Hvordan skal man lese trefflisten?
Det viktigste å se på er delt cM. cM står for centiMorgan og er en enhet for å vise grad av slektskap for to testede personer. I figurene har jeg markert disse med en blå ring rundt.
Erfarne slektsforskere som har holdt på med genetisk genealogi i mange år, har satt sammen en nyttig tabell som viser variasjonen i cM for forskjellige slektskap. Den er det viktigste redskapet for å finne ut hvor treffpersonene passer inn i slektstreet. Tallene viser gjennomsnittlig/vanlig delt cM, og spennet, variasjonen, i cM for ethvert slektskap. Tabellen kan også brukes som online kalkulator, les mer i artikkelen «Systematisk arbeid med treff«.
DNA Painter – Shared cM Project
Vi ser i trefflisten til Kjell Torstein, over, at mor og datter har cM på omkring 3500, som stemmer for foreldre-barn-relasjon – «Parent» og «Child» i tabellen.
Testen til søsteren har derimot bare 1755,2 cM i delt DNA, og dette bekreftet at hun måtte være halvsøster i stedet for helsøster: Tabellen til DNA Painter viser «Sibling 2209-3394 cM», altså at et helsøsken vil ha minst 2209 cM felles. Halvsøsken, «Half Sibling» ar derimot mellom 1317 og 2312 cM felles, gjennomsnittlig 1783 cM, og det stemmer veldig godt med treffet for søster. Halvsøster hadde også fullt treff med deres felles mor, så testen viser dermed at de to har forskjellig biologisk far.
Halvsøster i trefflisten
MyHeritage viser også felles treff, når man bruker funksjonen «Undersøk DNA-treff». Den viser at halvsøster og Kjell Torstein har samme grad av slektskap til mor, og altså har samme mor.
Klikk på «Undersøk DNA-treff» viser hvem man har som felles treff
Det som er ekstra viktig å se på her er at det laboratoriene oppgir som «estimert slektskap» er mindre nøyaktig enn DNA Painter-tabellen. Bruk bare cM og DNA Painter tabellen/kalkulatoren når du leter etter slektskapsgrad, og se bort fra det som er oppgitt som «estimert» i listen. Estimatet kan nemlig også finne på ta hensyn til hva som er lagt inn i slektstreet, og det trenger jo ikke stemme. cM er derimot eksakt og pålitelig.
Søken etter far
Torstein er født i 1971, hans mor i 1947, og vi antok at far måtte være født en gang mellom 1943 og 1951. For å finne far måtte vi da se på Kjell Torsteins treff som ikke var i slekt med hans mor. Det er alltid en stor hjelp når man leter etter ukjent far, om man har test fra mor også, til å skille vekk slektninger på morsiden. Dersom mor ikke er tilgjengelig for test, så vil halvsøsken med samme mor være et alternativ.
Da var det bare å begynne se på treff som ikke var i slekt med mor. I listen da fant vi et treff på 199,1 cM, med en amerikansk kvinne.
Vi plottet inn 199,1 cM i DNA Painter-kalkulatoren. Da blir bare de mulige slektskapsforhold uthevet, så man lettere kan se mulighetene.
Mulige slektskap med amerikansk kvinne
Kvinnens alder kom frem i opplysningene, og hun er født i 1954. Dermed kunne jeg krysse vekk noen av slektsrelasjonene som ville gitt umulige aldersforskjeller. Den aller mest sannsynlige grad av slektskap var ut fra cM at kvinnen var tre- eller firemenning med Kjell Torstein eller hans far, men andre tilsvarende grader av slekt var også mulig. En tremenning er en person man deler oldeforeldre med, firmenninger deler man tippoldeforeldre med.
Dette var det beste treffet, og vi hadde en god del flaks. Testen til kvinnen var tilknyttet en slektning av henne på morsiden, og treet som var lastet opp der viste at det ikke fantes noe skandinavisk. Treet viste bare navn på kvinnens avdøde far, men ikke mer bakover på hennes farsside. Man kan sende meldinger direkte til treffpersoner inne på MyHeritage, men ofte leser ikke folks disse.
I stedet fant vi fram til damen på Facebook, og Kjell Torstein sendte henne en melding der, og spurte om eventuelt norsk opphav. Hun svarte og kunne bekrefte at hun hadde norsk bestemor – altså farmor – men at hun ikke kjente til pikenavnet hennes ennå. Ingenting i opplysningene vi hadde, eller DNA-analysen og treffene, tilsa at Kjell Torsteins far ikke skulle være skandinavisk, så dermed ble det viktig å finne ut av farmoren til den amerikanske kvinnen. Med bare én nordisk besteforelder, og antagelsen om at forbindelsen fantes der, så var bare en fjerdedel av anetreet hennes relevant for jakten vår.
Siden den amerikanske kvinnen selv hadde lite informasjon, så måtte jeg bruke tradisjonelle slektsforskermetoder og vanlig research for å klare spore opp mer om den norske farmoren.
Det er mange som legger ut det meste av sin slekt åpent på nettet, og via slektssteder som MyHeritage, Ancestry, Geni og FamilySearch kan man søke i avdøde personer i folks slektstrær. I tillegg har disse nettstedene lenker til en del kildemateriale som er svært nyttig og nødvendig når man skal lete utenfor Norge. Med navn på faren og gift navn på farmoren fant jeg ut at farmor var født i Halden i 1892, av svenske foreldre, og opprinnelig het Karlsen. Farmoren hadde tre søsken, der en eldre søster også emigrerte, en yngre bror hadde vært krigsseiler og døde ung uten etterkommere. En eldre bror kalt Kolbjørn født 1890 og død 1963 var gift og bosatt i Halden, og kunne derimot være aktuell forbindelse videre.
Kunne Kolbjørn ha mannlig etterkommer innen alderspennet til å være Kjell Torsteins biologiske far? Han hadde to døtre, der den eldste ble gift i Drammen og hadde en sønn født i 1949, og den andre gift og etter hvert flyttet til Trondheim, og med to sønner født henholdsvis 1950 og 1955. Den yngste av disse ville vært bare 14 år da Kjell Torstein ble til, og vi anså at han var for ung til å være aktuell.
Vi hadde altså ganske raskt kommet fram til en familie med to mulige fettere som farskandidater for Kjell. Den ene av disse fetterne fikk vi etter hvert vite at hadde flyttet utenlands for mange år siden, Den andre av disse fant vi dødsannonse på, han døde i en ulykke i 2008. Mest mulig av slektstrærne til begge fetterne ble kartlagt så langt det gikk. Trefflisten til Kjell Torstein inneholdt også et litt svakere treff på 83,4 cM, firemenningnivå, med en tenåring, som kun var i slekt med den ene av farskandidatene. Dette kunne tyde på at vi hadde en svært god kandidat.
For begge fetterne fant vi mulige slektninger som hadde profil på Facebook, og etter litt forsiktig kontakt med søsteren til den avdøde kandidaten, så sa hun seg villig til å ta en DNA-test hos MyHeritage, som kunne vise oss hvem av disse to som var mest sannsynlig, og bekrefte eller avkrefte. DNA-sett ble oversendt henne, og i november 2019 kom resultatet.
De to deler 1784,1 cM. DNA Painter-kalkulatoren ga da disse mulige slektskapforhold (se figur), og de som var umulige ut fra alder (hun er født 1960) ble krysset vekk. Et av de sannsynlige slektskap viste at Kjell Torstein og kandidatens søster kunne være tante-nevø. Det stemte perfekt med at kandidaten var far. Den andre kandidaten ble da også uaktuell ut fra hvor nært denne damen er i slekt med Kjell Torstein.
Mulige slektskap med kandidatens søster
Da hadde vi fått bekreftet at den avdøde mannen faktisk måtte være rett far, både gjennom å kartlegge mulighetene, utelukke en annen kandidat, selve DNA-treffet med søsteren, Kjells tante, og også at vi fikk bekreftet informasjon om at farskandidaten hadde jobbet i området der Kjells mor befant seg på den tiden. Den amerikanske damen er altså tremenning med Kjell Torsteins far og nyfunnet tante.
slektskap
cM med Kjell Torstein
mor
3541,9
datter
3535,1
halvsøster
1755,2
amerikansk dame (fars tremenning)
199,1
tante
1784,1
tenåring (firmenning)
83,4
I juni 2020 fikk Kjell Torstein dom på at biologisk far også nå er registrert som juridisk far, etter rettsmedisinsk test av mor, fars søster og han selv, som da viser korrekt far.
Vi som har jobbet med saker for å finne ukjente foreldre vet hvilket sterkt verktøy DNA-testing for slektsforskning er. Vi er DNA-detektiver, og synes det er både spennende og givende å hjelpe andre med å finne ukjente foreldre og familie. DNA-detektiver kan også løse mer dramatiske saker, og det siste året har hatt flere slike nevnt i presse og media. Metodene vi bruker kan også anvendes til å identifisere ukjente ofre og spore opp forbrytere – basert på DNA fra mistenkte lastet opp i databaser for sammenligning. «Systematisk arbeid med treff» der man sammenligner treff og slektstrær for å finne sammenhenger og ukjente personer kan altså anvendes på mange måter.
Kriminalsaker løst av DNA-detektiver
Den aller mest kjente saken er seriedrapsmannen og voldtektsforbrytene kjent under tilnavnet The Golden State Killer. True Crime-serien I’ll Be Gone in the Dark på HBO forteller den fryktelige historien. Etter å ha terrorisert flere nabolag i California periodevis gjennom tiår fra 1973 til 1986 ble han til slutt identifisert av DNA-detektiv Barbara Rae-Venter.
Politiet hadde mye DNA i sporpøver fra gjerningsmannen fra flere åsted, og dette ble lastet opp til tredjepartsdatabasen GEDmatch, der de som tar DNA-tester for slekt frivillig kan laste opp rådata fra DNA-testene de har tatt. Drapsmannen ble tiltalt i 2018, og i 2020 dømt til livstid.
TV-serie
Slektsforskeren CeCe Moore er The Genetic Detective med egen TV-serie! Hun jobber innen DNA-firmaet Parabon og har vært involvert i mange saker der gamle forbrytelser er oppklart gjennom ny DNA-testing og sammenligning i den frivillige slektsdatabasen GEDmatch. Gjennom TV-serien i seks episoder får vi følge hvordan hun løser seks saker. Fem av dem er typiske «Cold Case» mens den sjette er en pågående sak. The Genetic Detective vises på kanalene ABC, Hulu og Investigate Discovery Channel.
Her i Norge har politiet foreløpig ikke anvendt slike metoder for å spore forbrytere eller ofre i gamle kriminalsaker. Metode og ekspertise fins, så de trenger bare kontakte oss som driver med dette …
Har du selv DNA-test for slekt, og lurer på om dine opplysninger kan brukes til slikt politiarbeid? Bare om du selv har godkjent dette – det er «opt-in»-funksjoner. GEDmatch er også en frivillig tredjepartstjeneste som ikke alle bruker.
Myten om at en donor kan være anonym står fremdeles sterkt.
Med DNA-teknologi og de mange kommersielle DNA-tester for slekt som finnes på markedet, er anonymitet i praksis umulig.
Helt uavhengig av politiske vedtak og hva fertilitetssentre påstår, så vil DNA alltid kunne spore og avsløre biologisk opphav og ukjente foreldre.
Ifølge FNs barnekonvensjon har alle barn rett til å vite om sitt biologiske opphav.
I land som Danmark, der fertilitetsklinikker årlig inseminerer over 1000 norske kvinner med såkalt anonym donorsæd så kan en mann donere sæd «anonymt». Det betyr at han avleverer sæd på klinikken, og bare klinikkens systemer vet hvem som har avgitt sæden som befrukter hvert egg og blir biofar til barna. I slike tilfeller har barnet – og moren – ingen rettigheter til å få vite hvem donorfaren er.
Donor kan alltid spores gjennom DNA
Dagens praksis ser helt bort fra at man i dag har utbredte kommersielle DNA-tester for å finne slekt og opphav. Tusenvis av nordmenn og andre skandinaver tester seg, og bruker testsvarene sammen med slektstrærne sine for å forstå hvor de kommer fra, og å finne slektninger.
I Norge fins nå en organisasjon for donorbarn: Foreningen Donorbarn Norge. Flere donorbarn har gjennom DNA-testing funnet halvsøsken, som da har samme donorfar.
Eggdonasjon og ukjent biomor
Eggdonasjon er ikke like vanlig som sæddonasjon, og i Norge er eggdonasjon bare nylig blitt tillatt (2010). I mange andre land har det lenge vært fullt mulig å bruke donerte egg slik at kvinner som er født uten livmor eller har hormonsykdom også kan få barn.
DNA-testing kan anvendes på omtrent samme måter i tilfeller med eggdonasjon og ukjent biomor.
Eggdonasjon har to faktorer, og det er i dag mulig å dele disse opp uavhengig:
Eggets kjerne-DNA er kromosomene til biomor. Selve egget inneholder mitokondrier, mtDNA.
Det er mulig å få egg fra en eggdonor, og så anvende kjerne-DNA fra en annen kvinne, og befrukte egget med sæd. Det er da tre mennesker som har avgitt DNA til det kommende barnet. Disse tre kan alle spores via DNA, selv om det å finne noen via mtDNA alene ikke alltid er så lett i praksis.
Viktig å huske:
Donorbarn er like verdifulle barn som alle andre barn
Donorbarnets foreldre og familie er de som står i fødselsattest og eventuelle adopsjonspapirer. En donorfar er hverken «familie» eller far, men donor.
En donor har ingen juridiske forpliktelser overfor barnet.
Til tross for at anonym donor i praksis ikke er mulig, vil vi antagelig se mange flere barn i fremtiden som blir til via donor.
Artikkelen Fremtidens barn tar for seg begreper og definisjoner
DNA-testing for å finne ukjent opphav Kunnskap om genetikk og kommersielle DNA-tester er nyttig for svært mange. Denne nettsiden vil presentere en del artikler og …
Eksempler
DNA-slektsforskning er ikke alltid lett å forstå. Det er heller ikke alltid lett å sette seg inn i situasjonen til mennesker som har ukjent opphav, og det sterke behovet man har for å kjenne sin biologiske bakgrunn.
Svensk TV har laget en TV-serie i fire deler der DNA-slektsforskere hjelper til med å lete opp ukjente fedre.
Lær deg mer
Uppdrag Gransking har laget en dokumentar der Anna fra episode 3 i Genjägarna også er med. De ser på sviket overfor donorunnfangede barn.
Den aller mest kjente saken er seriedrapsmannen og voldtektsforbrytene kjent under tilnavnet The Golden State Killer. True Crime-serien 
Donorbarn er like verdifulle barn som alle andre barn