Kategori: <span>adoptert</span>
Featured

Finne far utenfor Norden?

Å finne far utenfor Norden har flere utfordringer

Slike saker skiller seg betraktelig fra å lete opp ukjent far innen Norden, og også innen Nordvest-Europa. Tilsvarende om man som utenlandsadoptert søker å spore opp biologisk opphav.

Hvorfor er det vanskelig?

Årsaken til dette er todelt:

Å spore opp ukjent opphav gjennom genetisk genealogi består nemlig av en kombinasjon av to metoder:

DNA-treff og slektsforskning på nett

1. DNA-treff

far utenfor Norden ser ut over åpent landskapFor å få DNA-treff er man avhengig at av noen man er i biologisk slekt med har testet seg, slik at laboratoriene kan analysere grad av slektskap mellom dere.

Størstedelen av folk som har test i de fire store databasene er bosatt i nordvestlige Europa og Nord-Amerika. USA har desidert størst antall testede, mens de nordiske landene Norge, Sverige og Finland har en stor prosent testede relatert til folketall. Hvis de ukjente man søker har opphav i disse områdene, er det dermed god sjanse til å få DNA-matcher å jobbe ut fra.

Om biologisk familie er fra land og områder der omtrent ingen har DNA-test, så vil DNA-testingen bare sjelden kunne gi endelige svar, utover analyse av «etnisk opphav», basert på referansepopulasjoner og sammenligning med andre testede i databasen. Se også utfordringene med Krigsbarn og tysk opphav.

Diaspora – utvandret befolkning – kan være til stor hjelp til å løse saken, dersom slekt av biofar har emigrert til f eks USA, og har testet seg. Som utenlandsadoptert kan man oppleve at det er andre adopterte fra samme land man får treff med – noen har funnet søsken på den måten.

Metoden er å kartlegge de personer man har gode treff med, sette opp deres anetrær, og slik sirkle inn hvor felles biologisk opphav kan finnes. Da er man avhengig av metode 2: slektsforskning.

2. Slektsforskning på internett

I noen land som Norge og Sverige er det sterke tradisjoner for å vite mye om slekt, og svært mye har vært dokumentert tilbake i hundrevis av år. I tillegg er store mengder kildemateriale digitalisert og ligger lett tilgjengelig på nettet. Slektsforskning for å spore opp biologisk familie ut fra slektstrærne til DNA-treff er dermed både mulig og ikke så ekstremt vanskelig, bare arbeidskrevende. For mange i vestlige land er det også blitt vanlig å legge ut sine slektstrær åpent på nett gjennom tjenester som Geni, Ancestry, FamilySearch, og dette letter letingen betraktelig.

Hvis ukjent far er fra land eller områder der det ikke fins tradisjon for slektsforskning, og dermed heller ikke kilder og slektstrær på nett å lete i, så blir jakten vanskelig. Noen land har kildemateriale bare i fysiske og ofte lukkede arkiver, ikke offentlige digitaliserte kilder på nett slik vi i Norge har i Digitalarkivet og svenskene i flere arkivsystemer.

Gravingen etter informasjon inkluderer også mange andre kilder på nett i mer tradisjonelt research- og detektivarbeid, noe som også er mye vanskeligere i land og områder der digitalisering er mindre vanlig, færre kilder fins på nett, og der færre bruker sosiale medier og legger igjen spor.

Umulig case?

Om man søker biologisk far eller biologisk slekt utenfor Norden, enten som utenlandsadoptert eller med biologiske far fra land og områder der få eller ingen har DNA-testet seg, er altså sjansene for å spore dem opp via DNA-testene lavere enn om man har nordisk opphav. Likevel er det flere og flere som tester seg, overalt i verden, så sjansene for at det skal dukke opp gode treff øker hele tiden.

Ikke gi opp!

For å øke sjansen for treff så bør du ha test i alle fire testselskap

  • Kjøp test hos Ancestry og 23andMe

  • Overfør deretter rådata til FTDNA og MH

 

Featured

Utenlandsadopsjon med bismak

Problemer med utenlandsadopsjon

For mange barnløse par var utenlandsadopsjon løsningen på lengselen etter et barn. Foreldreløse barn fra fattige land skulle få det perfekte hjem i Norge. Dessverre ble ikke bildet alltid så rosenrødt.

Juks, løgn forfalskninger – de siste par årene har dagspressen og TV-dokumentarer avslørt en rekke saker hvor det kommer fram at mange utenlandsadopsjoner ikke har vært gjort etter regelverket. Både biologiske foreldre og adopsjonsforeldre har vært servert løgner og oppdaget at adopsjonen har vært basert på falske papirer og opplysninger som overhodet ikke stemmer med virkeligheten.

Det er rullet opp saker fra Ecuador, Colombia og Sør-Korea der barn regelrett er blitt stjålet fra sine biologiske familier. Det er kommet fram mange hjerteskjærende historier, men også historier der den adopterte får brikkene til å falle på plass etter å ha klart nøste opp sannheten om sitt opphav.

Er du utenlandsadoptert?

Jeg anbefaler alltid at man DNA-tester for å bekrefte biologisk opphav om man er adoptert. Det gjelder både der papirer ser ut til å være i orden, og der det er tvil om den faktiske historien.

Utenlandsadopterte bør ha test i alle fire store selskap – kjøp i Ancestry og 23andMe og deretter overføring til FTDNA og MH er mest økonomisk. Attester og dokumentasjon, alt av adopsjonspapirer kan være forfalskede og ha oppdiktede bakgrunnshistorier og informasjon.

Bare DNA-test kan sikre at sannheten kommer fram.

Å få svar og en endelig visshet vil kunne gi ro i sjelen – dette er noe flere som har opplevd avsløringene nevner, tross at det som kommer fram ofte ikke er lykkelige fortellinger. Uroen fra ikke å vite sikkert kan legges til side når man endelig får forsones med sin egen historie om opphav.

Egne prosjekter for utenlandsadopterte

Å lete etter ukjent opphav utenfor Europa og Nord-Amerika har en del utfordringer, så spesialprosjekter med fokus på slike saker er verdifulle. FamilyTreeDNA har The Global Adoptee Genealogy Project med flere tusen medlemmer og dyktige rådgivere.

Colombia

Plan Angel spesialiserer seg på adopterte fra Colombia, og er basert i Amsterdam. De er en organisasjon som har som mål å gjenforene illlegalt adopterte, forsvunne, stjålne barn. De anvender FTDNA-testene og har eget FTDNA prosjekt man kan bli med i.

Korea

Prosjektet 325 KAMRA tester og hjelper til med å spore biologisk opphav i Korea. Prosjektet er organisert gjennom FamilyTreeDNA (FTDNA) og man kan søke medlemskap i det lukkede prosjektet når man enten har kjøpt eller overført test. Det går også an å søke om å få dekket test via prosjektet.  Les mer i blogginnlegg fra FTDNA.

Andre land

Organisasjonen ISOGG har en lang liste med organisasjoner og ressurser for mange flere land på sine nettsider.

Velge ikke å vite?

Som adoptert har man all rett til å velge ikke grave i biologisk opphav. Mange utenlandsadopterte lever gode liv og har lite behov for å søke sitt biologiske opphav – før de en dag selv får barn, eller barnebarn. Mitt råd er å begynne søke før det er for sent å få gode svar.

I pressen

VGs artikkelserie og podcast om adopsjoner, VG 2023

Adopsjonsskandalen TV2 okt 2023

Skuespiller Uma Feed Tjelta kjent fra «Hva skjedde med Solveig» ble stjålet  (VG mai 2023)

John Erik forteller sin historie – kidnappet fra Columbia (NRK 2023)

«En livslang løgn» Sofie fra Korea til Danmark forteller – TV2 2023

«Adoptere fra utlandet»  BUFDIR

«Drømmen gikk i oppfyllelse»  Østlendingen 2012

«Adopsjonens pris» av Marilyn Førsund, kronikk i Bergens Tidende 2013

«Et mindretall oppsøker biologisk familie»  Romsdals Budstikke 2014

Mer om Adopsjon

 

Featured

Finne bortadopterte barn?

Lete etter et halvsøsken bortadoptert som barn?

Det hender ikke sjelden vi se at noen går ut og søker etter bortadopterte halvsøsken.

Andre ganger søkes kontakt med søsken som man av forskjellige årsaker ikke har informasjon om eller kjenner identiteten til, bare at de eksisterer.

Kan man spore dem med DNA?

Skal du finne bortadopterte er du avhengig av at de selv eller deres barn har testet seg så de finnes i en av DNA-databasene. Grunnen til det er:

DNA viser opphav, siden vi arver DNA fra våre aner. Ut fra ditt eget DNA kan du finne ut noe om de du selv har DNA fra: Dine foreldre, besteforeldre, oldeforeldre – altså alle bakover i stamtavlen. De som deler DNA med deg deler også aner med deg. Metoden er slektsforskning, der anene til alle gode treff blir kartlagt for å knytte dem sammen i klynger som stemmer med dine egne aner og opphav.

Et bortadoptert helsøsken av deg, vil også ha DNA fra dine foreldre, besteforeldre osv – men ikke fra deg selv. Om du tester deg selv vil du derfor ikke kunne «spore» søsken og etterkommere slik man sporer aner –  men: Dersom det bortadopterte barnet også har test, så får dere treff! Tilsvarende dine barn: de har DNA fra deg, og vil dukke opp i trefflisten dersom de selv er testet.

Det samme gjelder dersom den som er bortadoptert er et halvsøsken: hen har DNA fra den forelderen dere deler, og besteforeldre bakover.

«Den bortkomne» eller barn, barnebarn av denne, må selv ha testet for å få treff med deg og bli funnet!

For å øke sjansen for treff og finne hverandre så må du ha test i alle fire testselskap

  • Kjøp test hos Ancestry og 23andMe

  • Overfør deretter rådata til FTDNA og MH

Andre kilder til å finne hverandre:

Det går an forsøke gå ut i sosiale medier og presse. og oppfordre til kontakt og hjelp. Opplysninger om fødselsdato (som ikke trenger være nøyaktig) og sted i Norge, og annet man vet om forholdene, kan bidra til at noen kjenner igjen og tar kontakt. I tillegg kan man forsøke andre tradisjonelle detektivmetoder, ved hjelp av arkiver, aviser, sosiale medier.

Adopsjoner håndteres av Statsforvalteren (Fylkesmannen) og det kan gå an å sende inn et brev til adopsjonsmappen, som den adopterte vil motta om hen ber om innsyn i mappen. Det er da helt opp til den adopterte eventuelt å ta kontalt. Foreningen Adopterte har ofte gode råd.

 

Featured

– men hva med mor?

Hvorfor opplever så mange at mor ikke kan gi dem svar?

I saker med ukjent far er det svært vanlig at mor ikke vil eller kan oppgi opplysninger eller rett navn på far. For hemmelige adopsjoner er også ofte far ukjent, og i noen tilfeller er også mor ukjent, med manglende, feil eller falskt navn i adopsjonspapirene.

I papirene til barnet kan vi møte på:

  • ukjent far, ingen oppgitte navn
  • feil oppgitt far, oppgitt navn er galt og gir ikke treff i en farsskapstest
  • falskt navn er oppgitt, person som ikke fins i noen register, gjelder både mor og far
  • ingen opplysninger overhodet

I alle slike tilfeller er DNA-metoden det eneste som kan gi svar om biologisk opphav.

Hvorfor lyver mor?

Jeg har støtt på mange veldig rare bortforklaringer til at mor ikke kan eller vil fortelle. Noen ganger er det bevisste løgner fra mors side, andre ganger det at hun selv ikke vet, ikke er sikker, eller at hun er traumatisert og forsøker fortrenge. Den vanligste årsaken er rett og slett skammen.

  • Skammen over å ha hatt seksuelt forhold uten å være gift
  • Skammen over å ha vært utro
  • Skammen over å være forført av en casanova-type
  • Skammen over å ha blitt gravid ruspåvirket
  • Skammen over å ha hatt mange seksualpartnere på kort tid
  • Skammen over å ha blitt gravid etter vold og overgrep

Kvinner født 1930-1960 (som er det vanligste for sakene jeg har hatt) vokste opp med at det å få barn utenom ekteskap var skam og synd. Da de ble gravide og enten bortadopterte barnet eller giftet seg med en annen mann som påtok seg farskapet, så ble løgnen en ren overlevelsesstrategi, kanskje mest for seg selv, slik at de til slutt trodde på dekkhistorien. Pyntehistorien ble sannere og sannere for hver gang den ble tenkt på eller fortalt. I noen tilfeller er løgn eller fortielse en måte å skåne barnet på. For andre handler tausheten om ikke såre ektemann og familien.
mor og barn

Utroskap er også en av årsakene til feil oppført far. Dersom mor er gift, vil ektemannen automatisk føres opp som far i papirene, pater est-regelen. Det må reises farskapssak for å endre juridisk far.

For noen mødre som ikke vil fortelle kan det ha vært rus i bildet og perioder med utsvevende liv og mange seksualpartnere. Enda verre er det for kvinner som har opplevd alvorlig vold, overgrep og voldtekt, og har nok med å forholde seg til traumene dette har gitt henne.

Når man vet hvor enorm belastning det kunne være å få et barn utenfor ekteskap, så må man være overbærende når det gjelder disse mødrenes historie. For den som leter etter ukjent opphav, spesielt adopterte som kanskje fra før har en følelse av å ha blitt forlatt, så vil mors løgner kunne føles som dobbelt svik. Det kan være vanskelig å tilgi. Noen velger å bryte kontakten med biologisk mor. Kanskje kan det likevel være litt hjelp i hvert fall forstå hennes vanskelige valg i en tung situasjon,enten hun fortier sannheten og bare er taus, eller hun har fortalt historier som ikke er sanne.

Det betyr også at man i en sak der man leter etter ukjent far, så kan man ikke ta for gitt at det mor har oppgitt i saken stemmer med virkeligheten. I noen saker har barnet og medhjelpere brukt store ressurser, tid og penger, på å prøve spore opp far eller mor ut fra falske opplysninger og dekkhistorier. DNA-testing først som sist vil avsløre løgnene og føre jakten inn på rett spor.