Hvorfor opplever så mange at mor ikke kan gi dem svar?
I saker med ukjent far er det svært vanlig at mor ikke vil eller kan oppgi opplysninger eller rett navn på far. For hemmelige adopsjoner er også ofte far ukjent, og i noen tilfeller er også mor ukjent, med manglende, feil eller falskt navn i adopsjonspapirene.
I papirene til barnet kan vi møte på:
- ukjent far, ingen oppgitte navn
- feil oppgitt far, oppgitt navn er galt og gir ikke treff i en farsskapstest
- falskt navn er oppgitt, person som ikke fins i noen register, gjelder både mor og far
- ingen opplysninger overhodet
I alle slike tilfeller er DNA-metoden det eneste som kan gi svar om biologisk opphav.
Hvorfor lyver mor?
Jeg har støtt på mange veldig rare bortforklaringer til at mor ikke kan eller vil fortelle. Noen ganger er det bevisste løgner fra mors side, andre ganger det at hun selv ikke vet, ikke er sikker, eller at hun er traumatisert og forsøker fortrenge. Den vanligste årsaken er rett og slett skammen.
- Skammen over å ha hatt seksuelt forhold uten å være gift
- Skammen over å ha vært utro
- Skammen over å være forført av en casanova-type
- Skammen over å ha blitt gravid ruspåvirket
- Skammen over å ha hatt mange seksualpartnere på kort tid
- Skammen over å ha blitt gravid etter vold og overgrep
Kvinner født 1930-1960 (som er det vanligste for sakene jeg har hatt) vokste opp med at det å få barn utenom ekteskap var skam og synd. Da de ble gravide og enten bortadopterte barnet eller giftet seg med en annen mann som påtok seg farskapet, så ble løgnen en ren overlevelsesstrategi, kanskje mest for seg selv, slik at de til slutt trodde på dekkhistorien. Pyntehistorien ble sannere og sannere for hver gang den ble tenkt på eller fortalt. I noen tilfeller er løgn eller fortielse en måte å skåne barnet på. For andre handler tausheten om ikke såre ektemann og familien.
Utroskap er også en av årsakene til feil oppført far. Dersom mor er gift, vil ektemannen automatisk føres opp som far i papirene, pater est-regelen. Det må reises farskapssak for å endre juridisk far.
For noen mødre som ikke vil fortelle kan det ha vært rus i bildet og perioder med utsvevende liv og mange seksualpartnere. Enda verre er det for kvinner som har opplevd alvorlig vold, overgrep og voldtekt, og har nok med å forholde seg til traumene dette har gitt henne.
Når man vet hvor enorm belastning det kunne være å få et barn utenfor ekteskap, så må man være overbærende når det gjelder disse mødrenes historie. For den som leter etter ukjent opphav, spesielt adopterte som kanskje fra før har en følelse av å ha blitt forlatt, så vil mors løgner kunne føles som dobbelt svik. Det kan være vanskelig å tilgi. Noen velger å bryte kontakten med biologisk mor. Kanskje kan det likevel være litt hjelp i hvert fall forstå hennes vanskelige valg i en tung situasjon,enten hun fortier sannheten og bare er taus, eller hun har fortalt historier som ikke er sanne.
Det betyr også at man i en sak der man leter etter ukjent far, så kan man ikke ta for gitt at det mor har oppgitt i saken stemmer med virkeligheten. I noen saker har barnet og medhjelpere brukt store ressurser, tid og penger, på å prøve spore opp far eller mor ut fra falske opplysninger og dekkhistorier. DNA-testing først som sist vil avsløre løgnene og føre jakten inn på rett spor.