Å finne far utenfor Norden har flere utfordringer
Slike saker skiller seg betraktelig fra å lete opp ukjent far innen Norden, og også innen Nordvest-Europa. Tilsvarende om man som utenlandsadoptert søker å spore opp biologisk opphav.
Hvorfor er det vanskelig?
Årsaken til dette er todelt:
Å spore opp ukjent opphav gjennom genetisk genealogi består nemlig av en kombinasjon av to metoder:
DNA-treff og slektsforskning på nett
1. DNA-treff
For å få DNA-treff er man avhengig at av noen man er i biologisk slekt med har testet seg, slik at laboratoriene kan analysere grad av slektskap mellom dere.
Størstedelen av folk som har test i de fire store databasene er bosatt i nordvestlige Europa og Nord-Amerika. USA har desidert størst antall testede, mens de nordiske landene Norge, Sverige og Finland har en stor prosent testede relatert til folketall. Hvis de ukjente man søker har opphav i disse områdene, er det dermed god sjanse til å få DNA-matcher å jobbe ut fra.
Om biologisk familie er fra land og områder der omtrent ingen har DNA-test, så vil DNA-testingen bare sjelden kunne gi endelige svar, utover analyse av «etnisk opphav», basert på referansepopulasjoner og sammenligning med andre testede i databasen. Se også utfordringene med Krigsbarn og tysk opphav.
Diaspora – utvandret befolkning – kan være til stor hjelp til å løse saken, dersom slekt av biofar har emigrert til f eks USA, og har testet seg. Som utenlandsadoptert kan man oppleve at det er andre adopterte fra samme land man får treff med – noen har funnet søsken på den måten.
Metoden er å kartlegge de personer man har gode treff med, sette opp deres anetrær, og slik sirkle inn hvor felles biologisk opphav kan finnes. Da er man avhengig av metode 2: slektsforskning.
2. Slektsforskning på internett
I noen land som Norge og Sverige er det sterke tradisjoner for å vite mye om slekt, og svært mye har vært dokumentert tilbake i hundrevis av år. I tillegg er store mengder kildemateriale digitalisert og ligger lett tilgjengelig på nettet. Slektsforskning for å spore opp biologisk familie ut fra slektstrærne til DNA-treff er dermed både mulig og ikke så ekstremt vanskelig, bare arbeidskrevende. For mange i vestlige land er det også blitt vanlig å legge ut sine slektstrær åpent på nett gjennom tjenester som Geni, Ancestry, FamilySearch, og dette letter letingen betraktelig.
Hvis ukjent far er fra land eller områder der det ikke fins tradisjon for slektsforskning, og dermed heller ikke kilder og slektstrær på nett å lete i, så blir jakten vanskelig. Noen land har kildemateriale bare i fysiske og ofte lukkede arkiver, ikke offentlige digitaliserte kilder på nett slik vi i Norge har i Digitalarkivet og svenskene i flere arkivsystemer.
Gravingen etter informasjon inkluderer også mange andre kilder på nett i mer tradisjonelt research- og detektivarbeid, noe som også er mye vanskeligere i land og områder der digitalisering er mindre vanlig, færre kilder fins på nett, og der færre bruker sosiale medier og legger igjen spor.
Umulig case?
Om man søker biologisk far eller biologisk slekt utenfor Norden, enten som utenlandsadoptert eller med biologiske far fra land og områder der få eller ingen har DNA-testet seg, er altså sjansene for å spore dem opp via DNA-testene lavere enn om man har nordisk opphav. Likevel er det flere og flere som tester seg, overalt i verden, så sjansene for at det skal dukke opp gode treff øker hele tiden.
Ikke gi opp!
For å øke sjansen for treff så bør du ha test i alle fire testselskap
-
Kjøp test hos Ancestry og 23andMe
-
Overfør deretter rådata til FTDNA og MH